« 超人のジャーナリスト・アイ 124 村上春樹氏 オスロの「文学の家」で講演 | トップページ | 超人の面白、街の話題 5 芸能レポーター梨本 勝氏死去 »

2010/08/21

超人のジャーナリスト・アイ 125 ノルウェーの新聞「Aftenposten」に載った」村上春樹のインタビュー記事

作家村上春樹のインタビュー記事。2010年8月14日付ノルウェーの新聞「Aftenposten」の電子版から。
En helt ordinær mann
- Japan kjemper seg ut av en identitetskrise, hevder Haruki Murakami. Det er grunnen til at japanerne endelig oppdaget profeten de hadde i eget land.AVMALA WANG-NAVEEN
Quiz: Vinn to billetter til Murakami-arrangementet på Litteraturhuset - og boken "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping". Delta her
Billettene til sceneintervjuet med Haruki Murakami (61) ble revet vekk på 12 minutter, et tempo de fleste festivaler kan drømme om. Men hovedpersonen selv er godt vant med ville tilstander. Hans siste bok, «1Q84» som utkommer i Norge neste år, hadde et førsteopplag på 480000 bøker og hadde i løpet av en måned solgt over en million eksemplarer.

Trekkopp
Så hvilken superstjerne forventer jeg å møte? Han rusler inn i Bibliotekbaren på Bristol ikledd knelange shorts og hettegenser, og minner meg brått om hovedpersonen fra «Trekkoppfuglen». Ifølge seg selv er han blottet for utstråling, og nettopp derfor går han ubemerket rundt i Tokyos gater. Vi tror ham ikke, men han insisterer. Og det kan vel være noe i det, mannen har allerede vært i Oslo i tre uker når dette intervjuet er på trykk, uten at noen har fått ferten av det.

A4
Murakami er fascinert av det lille mennesket, den ubetydelige A4-mannen. Han sier han ikke bare skriver på vegne av dem, men som en av dem. De finnes i flere av romanene, men også i intervjuboken «Underground» (1997) som handlet om terrorangrepet på undergrunnen i Japan i 1995. Senere kom novellesamlingen «After the quake» (2000) som tok utgangspunkt i jordskjelvet i Kobe. Nå har han vendt tilbake til terrorisme som tema. Tittelen «1Q84» henspiller på George Orwells 1984, og er et ordspill da «9» uttales som «q» på japansk.


Frihet er veldig viktig for meg, og i mine yngre dager foraktet jeg samfunnssystemet i Japan og ville vekk. Det er nok derfor enkelte karakterer er alene og uavhengige

Haruki Murakami

Terror
- Bortsett fra at det ikke omhandler det faktiske året. Det er et annet 1984. Orwell skrev om den nære fremtid, mens jeg skriver fra 2000-og-noe, med andre ord den nære fortid. Han skrev om en krig som kunne ha skjedd, en antagelighet. I den verden jeg har skapt finnes det en sekt. I likhet med «Underground» er også dette en veldig skremmende, mystisk og mørk historie, altså beslektet med alle mine romaner. Den er komplisert, jeg har tilført den mange elementer og det er blitt det største og mest ambisiøse jeg har skrevet.

Politisk
Japans litterære kronprins er beskjeden, men med en lettvinthet som gjerne bryter ut i en liten latter. For det meste lytter han konsentrert og lener seg fremover for hvert spørsmål.

- Din suksess med romanen «Norwegian Wood» fikk det litterære establishment til å støte deg vekk. «De hatet meg, så jeg dro,» har du uttalt tidligere. Men med romanen «Trekkoppfuglen» forandret din status seg. Var det fordi du endelig ble politisk og kritisk?

FOTO: TRYGVE INDRELID
_fbr_dtekst09082_1321816p_2
- Politikk er bare en av mange faktorer jeg liker å protestere mot. Jeg er interessert i individet som kjemper mot, men Japan har et veldig strengt samfunnssystem. Det er ikke enkelt å kjempe, men mine verdier handler om menneskene som ønsker å være individer. Du vet, 1995 var et vendepunkt for Japan som nasjon. Jordskjelvet i Kobe og angrepet på undergrunnen? I det øyeblikket endret noe seg. Vi hadde vært optimistiske, vi ble jo rikere, sterkere og lykkeligere. Så begynte vi å tvile, hadde vi gjort en kritisk feil? Vi hadde forestilt oss lykke, det hadde vært så enkelt å drømme om det, men så var det ikke enkelt likevel. Det er derfor de begynte å akseptere bøkene mine, for i hovedsak skrev jeg om kaos. Folk begynte å innse boblen hadde sprukket. Vi lærte noe av det, men vi har fremdeles ikke funnet løsningen. Vi prøver fremdeles å finne vår identitet, vi kjemper.

Fansen
Det står skrevet i Murakamis memoarer «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping», at han gikk fra å være en trepakkers-røykende jazzklubbeier, til en som snudde døgnet tilbake. Nå står han opp fire om morgenen for å jogge, skrive og leve en sunnere livsstil enn gjennomsnittsmennesket. En sosial omgangskrets ble også valgt vekk. Kontakten med fansen holdes derimot ved like gjennom midlertidige nettsider som opprettes når bøkene kommer ut.

- Alt, ler Murakami når vi spør om hva han snakker med fansen om.

- Jeg beholdt en nettside i seks uker, og leste omtrent 6000 e-poster. Jeg skadet øynene mine på det. Men jeg hadde bestemt meg, jeg skulle lese dem alle. De fleste hadde morsomme eller flåsete spørsmål som jeg virkelig nøt, men det var også personlige spørsmål om meg og om boken. Det var gøy, men jeg kan ikke gjøre det hele tiden. Internett er direkte demokrati, som det var hos grekerne. Du kan samle mennesker i små fora. Det er den gode siden, på den negative siden har du alt søppelet som kan være direkte ekkelt.


Hovedsakelig ser jeg på meg selv som ganske ordinær, derfor må opplysninger om meg være ganske kjedelig. Jeg har ingen aura

Trekkopp
Den som har lest forfatteren er ikke ukjent med karakterer i indre eller ytre isolasjon, nesten på grensen til det kjedsommelige. Men så skjer det plutselig en rekke merkelige ting. Selv mener han at hovedpersonene har endret seg fra bok til bok.

- I mine tidlige bøker var protagonistene likere. De bodde i store byer, var ensomme. Jeg tror jeg ønsket å skrive om ensomme mennesker som ikke tilhørte noe system. Frihet er veldig viktig for meg, og i mine yngre dager foraktet jeg samfunnssystemet i Japan og ville vekk. Det er nok derfor enkelte karakterer er alene og uavhengige. Med årene, etter år 2000, har jeg blitt interessert i mer aktive karakterer, de har forandret seg ganske mye etter Trekkoppfuglen.

Moden
Sporene kan følges gjennom «Kafka på stranden» (2002) som har en 15 år gammel hovedperson som er ganske aktiv. Også den 20 år gammel hovedpersonen i «1Q84» skiller seg ut fra Murakamis galleri av ensomme, passive mennesker.

- Hun er massemorder, en ganske aktiv en. Så jeg pusher nye karakterer og nye verdier, sier Murakami.

- Fordi du nylig fylte 60?

- Det vil jeg ikke tenke på. Jeg har forandret meg, ikke blitt gammel, men modnet som forfatter. Ja, modnet er ordet, ikke blitt gammel.


Japanske kvinner er mer interessante enn mennene. De er i ferd med å bli smartere og mer selvstendige, de er aggressive!

Lynch?
Murakami-fans vet at bøkene er over gjennomsnittet visuelle, blant annet er leseren stilt bak et kamera i romanen «After Dark» (2004). Utrolig nok har ingen av bøkene blitt spillefilmer. Før nå. (Det har ikke skortet på tilbudene, avslører Murakami.) Fra den kresne filmelsker hadde man forventet seg at regivalget ville falle på David Lynch eller Woody Allen.

- Jeg er stor fan av Lynch, jeg liker alle filmene hans, og jeg ble avhengig av «Twin Peaks». Har du sett «Lost»? Jeg var hektet, på hver sesong! Jeg liker den type uforutsigbare og uforklarlige historier med åpne slutter. Konvensjonelle og realistiske dramaer er ikke så interessant, jeg liker fjerne og litt drømmeaktige ting. Jeg har ingen anelse om hva som kommer til å skje når jeg skriver. Det er som om jeg drømmer mens jeg skriver. Så når jeg begynner å skrive på en stor bok, har jeg noen milepæler jeg skal innom, men siden jeg ikke har noen idé om hva som kommer til å skje, kan jeg skrive fritt.

Venezia.
Men det ble en helt annen som tok tak i bestselleren med den Beatles-inspirerte tittelen, «Norwegian Wood». Den fransk-vietnamesiske regissøren Tran Anh Hùng, anerkjent for filmer som «The scent of green papaya» og «Vertical ray of the sun».

- Han spurte meg for 3–4 år siden, etter at vi hadde møtt hverandre noen ganger i Paris og i Tokyo. Først og fremst sa jeg at det var ok fordi jeg beundrer filmene hans. For det andre er han vietnamesisk, ikke amerikansk eller japansk. Jeg var interessert i hva slags film han som asiat ville lage. Filmen er påmeldt til Venezia–festivalen i september og jeg har nettopp sett den. Jeg likte den! Jeg synes skuespillerne leverer helt fantastisk, sier Murakami og trekker på skuldrene når vi spør om når vi i Europa får se den. Asia-premièren er i desember, smiler han.

Aura
I sine memoarer skriver Murakami om kjente og rølpete forfattermyter og hvordan hans eget liv ikke er blitt slik. Ikke alle vil være enig at Murakami ikke er mytisk.

- Vet du om noen Murakami-myter?

- Jeg leser ikke informasjon om meg selv, det kan være forstyrrende. Vet du hvor mange treff det er på mitt navn på nettet? Jeg tror det var 27 millioner, det er både latterlig og utrolig. Hovedsakelig ser jeg på meg selv som ganske ordinær, derfor må opplysninger om meg være ganske kjedelig. Jeg er spesiell når jeg skriver, ellers er jeg et vanlig menneske som bor i Tokyo, tar toget, går i bokhandler uten at noen gjenkjenner meg. Jeg har ingen aura.

Modernisme
Vi ler av det siste utsagnet og spør om det er sant. Murakami forteller da at det motsatte skjedde da han jobbet på Cambridge University. Om han ble gjenkjent to ganger i måneden hjemme i Tokyo, skjedde det to-tre ganger om dagen i USA. Men som i universet hans, kan også merkelige ting skje virkelighetens Murakami.

- En kineser kom til Japan for å se meg. I en by på ti millioner fant han meg tilfeldigvis på gaten! Vi ble begge satt ut av det. Jeg har mange lesere i Kina, Korea og Taiwan. Sammen lager vi et større økonomisk østasiatisk marked hvor det kan foregå kulturell utveksling. Vårt kulturelle grunnlag er veldig annerledes enn det europeiske, men det begynner å bli bedre. Postmodernismen er en fantastisk ting i Europa og USA, men ikke i det asiatiske markedet. Vi har ingen konkret modernisme. Og er det ingen modernisme, er det ingen postmodernisme heller. Men nå skjer det ting i Asia, og det er veldig interessant.


Min kone klager alltid over at hun blir så sulten når hun leser bøkene mine. Og fansen klager over at de blir øltørste av å lese meg. Jeg tenker at det er flott at de får en fysisk reaksjon av bøkene mine.

Kvinnene
Tanken om modernitet bringer oss videre til Murakamis kvinner, de er ofte vakre og seksuelle, eller fanget i en tradisjon rik på konvensjonelle forventninger. Representerer de Japan?

- Japanske kvinner er mer interessante enn mennene. De er i ferd med å bli smartere og mer selvstendige, de er aggressive! For meg som skrivende er det enklere å skrive om kvinner fordi de er sterkere karakterer enn mennene. Det vil du kanskje forstå bedre når du leser om hovedpersonen i «1Q84». Jeg hadde det morsomt da jeg skildret henne, boken har en tredjepersons narrasjon, og jeg kunne beskrive hennes seksuelle erfaringer fra et kvinnelig blikk. Jeg vet ikke hvordan jeg kan gjøre det, jeg vet ikke hva kvinner føler rundt det. Men jeg blir eldre og jeg vet hvordan ting føles. Jeg skriver om en lesbisk kvinne uten at jeg vet noe om dem, men jeg kan være hvem som helst. Jeg er 61 år, men tenker ikke på min egen alder. Jeg kan være yngre når jeg skriver, det er mitt privilegium.

Sushi
Det er hevet over tvil at Murakami er japansk litteraturs ansikt utad. Han trekker på smilebåndet, synes det er veldig vanskelig å svare på hva han som innehaver av denne rollen anser som viktig å formidle om Japan. Fra sin tid i USA henter han frem minner om amerikanere som kun visste to ting om Japan: Sony og Toyota.

- Om mennesker i dag kjenner til Sony, Murakami og sushi er det flott. Bare flott. Noe som betyr at jeg ikke har peiling. Forresten, jeg er overrasket over at sushi er så populært i Norge, det var det ikke da jeg var her for ni år siden.

Kokebok
Her begynner også fotografen å delta i samtalen om hvilket sushisted Murakami burde teste ut. For er det noe man gjerne vil diskutere med forfatteren som nærmest får pastavannet til koke bare ved å skrive om det, er det lidenskapen for mat. For ordens skyld, han har overlatt det til andre å lage Murakamis Kokebok eller Murakamis Musikkbibel.

- Det vil jeg aldri skrive. Når jeg er lei av å skrive, går jeg til supermarkedet og handler. Deretter lager jeg mat mens jeg hører på musikk. Jeg liker bare å skrive om matlaging. Og musikk. Min kone klager alltid over at hun blir så sulten når hun leser bøkene mine. Og fansen klager over at de blir øltørste av å lese meg. Jeg tenker at det er flott at de får en fysisk reaksjon av bøkene mine.

Rebellen
En japansk forfatter teller ikke tegn han har skrevet, men antall skjermer han har fylt. Murakami skriver to og en halv skjerm pr. dag, staheten hjelper ham langt på vei. Og for en mann som ser sin mosjon i et direkte forhold til jobben, har dårlige løpedager eller midnattssol ingenting å si for rutinene. Andre ting forandrer seg derimot med tiden, blant annet en forfatters ansvarsfølelse.

- Da jeg var yngre, i 30-40-årene, gjorde jeg opprør mot systemet. Det var mitt ansvar, tipper jeg, men i dag har jeg andre verdier. Jeg var rampen i nabolaget, på ingen måte lydig, men uforskammet og hatet tradisjoner. Jeg gjorde alt forfattere som Mishima og Kawabata ikke gjorde, så naturligvis likte ikke kritikerne meg.

Fantasi
Det er den voksende fundamentalismen rundt om i verden som opprører Murakami, han hater fenomenet.

- Etter min mening mangler de fantasi. Det å tilby en rik fantasi er forfatterens ansvar. Og det er det jeg driver med, bekjemper fundamentalisme med mine verdier, sier Murakami engasjert. «1Q84» handler derimot ikke om en konkret religiøs fundamentalisme, forklarer han.

- Hun er en overlevende etter vold i hjemmet, hun kjemper for seg selv. Etter min mening trenger mennesker å tilhøre et hvilket som helst system, men når den enkelte blir dominert av systemet og frarøvet sin frihet og selvstendige tenkning blir de fundamentalister. Den nakne selvstendigheten er vanskelig, nesten umulig fordi vår verden er så komplisert. Jeg skriver om vanskelighetene ved å velge det systemet du vil tilhøre. Men jeg er bare en romanforfatter. Jeg skriver bare historier, men er det en god historie vil den kanskje ha en betydning i seg selv som jeg slipper å forklare. Jeg var på Island, dette lille landet med kanskje 200000 mennesker hvor flere av mine bøker var oversatt. Jeg ble så overrasket! Hvordan kan de forstå meg? Det fikk meg til å tro på kraften i en historie. Det er måten vi kan forstå hverandre på, og nedkjempe «ismer». Gode historier har nemlig ikke «ismer».

Sceneintervjuet med Murakami går av stabelen 23. august og er utsolgt. Men du kan vinne billetter her.

« 超人のジャーナリスト・アイ 124 村上春樹氏 オスロの「文学の家」で講演 | トップページ | 超人の面白、街の話題 5 芸能レポーター梨本 勝氏死去 »

コメント

コメントを書く

コメントは記事投稿者が公開するまで表示されません。

(ウェブ上には掲載しません)

« 超人のジャーナリスト・アイ 124 村上春樹氏 オスロの「文学の家」で講演 | トップページ | 超人の面白、街の話題 5 芸能レポーター梨本 勝氏死去 »

2020年8月
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31